Å hva med meg sjæl?

Folkehøgskoleåret er på hell og jeg har lurt litt på hva dette året har gjort med meg. På folkehøgskolen skal man gjøre tre ting, det var i alle fall det jeg forventet. Man skal finne seg selv, få venner for livet og lære å sluke flammer.

Når jeg ransaker hjernen tror jeg faktisk at jeg er mer bvisst på meg selv enn det jeg var i fjor. Jeg har funnet ut hva jeg vil begynne å arbeide med, jeg vet i det minste hva jeg skal gjøre de neste tre årene og jeg er ganske sikker på at det er det jeg virkelig vil. Planen om å ikke bry meg så mye med det som skjer rundt meg gikk så og si i vasken da jeg ble valgt til elevrådsleder etter jul, men jeg har funnet ut at det er helt greit. Jeg liker å ta ansvar, og det må jeg bare leve med. Ansvarsbevisst til tross, på turen beviste jeg for meg selv at jeg klarte å la ting flyte litt, og det er jeg veldig glad for at jeg greide. Hvis jeg hadde vært som jeg normalt ville være på turen, tror jeg at jeg ved flere tilfeller ville håre knitrlyder inne i hodet før jeg muligens ville besvimt. Som for eksempel da vi skulle reise med nattbussen til HoiAn og vi kommer frem til bussen for å finne ut at den er full. Vi hadde ikke fått billettene vi hadde forhåndsbestilt, mange var stresset og på topen av det hele var bussholdeplassen en søppeldynge. Her husker jeg at jeg måtte roe meg ned, før jeg tenkte: "Hanoi var jo en fin by, da gjør det vel ikke noe om vi blir her en natt til?"
Når det kommer til venner for livet er jo dette et vanskelig spørmsål. Jeg har fått mange venner som jeg på ingen måte ønsker å kutte kontakten med, selv om det kan bli vanskelig når vi alle reiser hver til vårt etter skoleslutt. Heldigvis er det mange av oss som skal studere i Oslo, så jeg håper virkelig at vi holder kontakten.

Flammesluking har det blitt dårlig med. Men jeg er fornøyd med 2 av 3. Ja, det må jeg virkelig si.